Det var et spørsmål som dukket opp flere ganger da jeg foreslo en utflukt til Polling ved Weilheim for oss nordmenn og våre tyske venner i NiB, nemlig: Polling? Hvorfor det?
Etter den deilige dagen vår på dette idylliske stedet tror jeg alle som var med, har skjønt svaret …
Sola skinte fra bayersk blå himmel da vi samlet oss rett innenfor klostermurene ved det generøse vinfatet til Weinbruderschaft Polling til en koselig Frühschoppen. Siden de vinglade herrene importerer vin fra Sør-Tirol og gir overskuddet av vinsalget til veldedige formål, var det ingen grunn til å spytte i glasset, hverken det med hvitvin eller det med deilig rosé! Heldigvis hadde organisatoren tenkt på at det kunne være greit med litt biteti til vinen også.
Etter en hyggelig stund ved vinfatet møtte vi opp hos Maria Hager, som viste seg å være et unikum av en guide! Hun fortalte levende og med smittende entusiasme om små og store begivenheter i Pollings historie, og hadde utfyllende svar på alle spørsmål fra et interessert publikum. Marias begeistring og alle våre små og store spørsmål førte til at turen, som skulle ha vart en og en halv time, ble adskillig lengre, uten at hun lot seg affisere av det. Hun bare fortsatte å fortelle, rolig og levende, om klosteret, kirken, sekulariseringen av Bayern, hospitset som klostermurene rommer – og som en kontrast selvsagt også om de rådyre bilene i digre utstillingsvinduer, en av Pollings nyere severdigheter.
En stor fordel ved Polling er at alle attraksjoner ligger innen ytterst overkommelig gangavstand. Fra klosterporten er det bare rett over gata til Biergarten, så der havnet vi etter hvert, spiste godt, slo av en hyggelig prat med folk en ellers ikke ser så ofte – og bestemte oss litt om senn for hvem som ville bli med til den andre av Pollings nye severdigheter. Det ble til at akkurat halvparten av oss fortsatte til STOA169 og vandret rundt i søylehallen med dens – ikke 169, men 121 – søyler utformet av like mange forskjellige kunstnere.
Og som det pleide å hete på slutten av folkeskolens stiler: Alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur!
Karin Saastad-Rühl